Hvorfor blir det flere uførepensjonister?
Fra 2007 har det vært en stadig sterkere økning i antall nye uførepensjonister hvert år, særlig gjelder dette for yngre aldersgrupper og for kvinner. Dette har gitt opphav til uro og spekulasjon om hva som er i ferd med å skje. I denne artikkelen vil vi ta for oss to viktige årsaker til de trekkene vi observerer, nemlig den demografiske utviklingen, og konsekvensene av store reformer innenfor det helserelaterte stønadssystemet.
Den sterke veksten i antall uførepensjonister de siste årene har gitt opphav til diskusjoner knyttet til utviklingen på uføreområdet. Mens det totale antallet uførepensjonister øker, har andelen, sett i forhold til befolkningen i alderen 18–66 år, vært konstant siden 2009. Bak disse tallene ser vi imidlertid vekst i andelen yngre med uførepensjon, mens andelen eldre uførepensjonister relativt til befolkningen synker. Det er også sterkere vekst blant kvinner enn blant menn. To forhold peker seg ut som viktige forklaringer, nemlig den demografiske utviklingen og utfasingen av ordningen med tidsbegrenset uførestønad i forbindelse med at man innførte arbeidsavklaringspenger.
Det er for tiden sterk vekst i befolkningen mellom 18 og 66 år, og en stor del av denne veksten er kommet blant dem som er 55 år og eldre. Siden det er i denne aldersgruppen flest blir uføre, fører dette til økt antall uførepensjonister, selv om andelen uføre blant de eldre synker, og har sunket i lang tid.
Økt nettoinnvandring på grunn av arbeidsinnvandring etter 2004, bidrar særlig til vekst i befolkningen under 45 år. Spesielle forhold knyttet til arbeidsinnvandrerne kan bidra til at vi til en viss grad undervurderer utviklingen i uføreandelen for personer under 45 år. For å ha rett til uførepensjon kreves tre års medlemskap i folketrygden før uførheten oppstår. Mange av arbeidsinnvandrerne har imidlertid rettigheter med basis i ordninger i hjemlandet, og ved yrkesskade ser man bort fra medlemskapsvilkåret. Men, siden det uansett vil ta tid fra en arbeidstaker blir alvorlig syk eller skadet til en eventuell uførepensjon tilstås, må omfanget av innvandringen tas i betraktning ved tolking av de seneste utviklingstrekkene.
I et forsøk på å begrense veksten i uførepensjoneringen ble tidsbegrenset uførestønad innført fra 1.1.2004. Yngre personer med sterk tidligere tilknytning til arbeidslivet, og med muskel/skjelettlidelser eller psykiske lidelser som angst og depresjon, skulle ved søknad om uførepensjon få en midlertidig uføreytelse. Kravene til denne ytelsen var omtrent som for en varig uførepensjon. Trygdeetaten innførte den gang et mål om at 40 prosent av de nye uføre skulle få en tidsbegrenset uførestønad. Dette førte raskt til en nedgang i antall uførepensjonister, særlig blant kvinner. Etter hvert fikk mange med tidsbegrenset uførestønad et vedtak om varig uførepensjon og siden 2007 har disse utgjort en økende andel av de nye uførepensjonistene. Fra 1.3.2010 fikk mottakere av tidsbegrenset uførestønad ytelsen konvertert til arbeidsavklaringspenger. Dette har bidratt til å øke takten i overføring fra tidsbegrenset uførestønad til varig uførepensjon. Få ser ut til å komme ut i arbeid uten trygdeytelse. Siden dette i stor grad gjelder yngre personer og kvinner, er det i disse gruppene vi nå ser den sterkeste veksten i uførepensjonering.
Befolkningen vil fortsette å vokse framover, og andelen eldre vil holde seg høy. Utviklingen i antall uføre vil derfor avhenge av utviklingen i uførepensjoneringen blant de eldre. Samtidig mottar over 30 000 personer med tidligere vedtak om tidsbegrenset uførestønad fremdeles arbeidsavklaringspenger. Sannsynligvis vil denne gruppen fortsette å prege utviklingen på uføreområdet de nærmeste årene.