SSBs publikasjoner
Statistisk sentralbyrå (SSB) er den sentrale institusjonen for innsamling, bearbeiding og formidling av offisiell statistikk i Norge. Statistisk Sentralbyrå leverer statistikk og analyser på de fleste områder, også pensjonsområdet.
Nedenfor følger en oversikt med sammendrag for pensjonsrelaterte publikasjoner fra SSB de senere årene. Trykk på overskriften for å laste ned hele publikasjonen.
2008
Holmøy, E. og K. Stensnes (2008). Will the Norwegian pension reform reach its goals? An integrated micro-macro assessment. Statistisk sentralbyrå: Discussion Papers No. 557.
The Norwegian pension reform of 2006 intends to (1) improve long run fiscal sustainability by reducing the growth in public old-age expenditures, (2) strengthen labour supply incentives, and (3) maintain the main redistributive features of the present system. We assess to what extent the reform is likely to achieve these three goals, using two empirical models iteratively: We combine a detailed dynamic micro simulation of individual benefits and government pension expenditures with a CGE-model, which captures behavioural effects and equilibrium repercussions. We find that the pension reform improves fiscal balances substantially. Compared to a no-reform scenario, the payroll tax rate can be cut by 10 percentage points in 2050. Increased employment contributes more to the fiscal improvement than the reduction in pension expenditures. However, these changes are basically level effects; the reform has a surprisingly small effect on the growth rate of the necessary tax burden starting in 2020. In particular, the growth rate of public pension expenditures is hardly affected. Stronger government finances and higher employment is obtained at the expense of a significant increase income inequality among old age pensioners.
Brunborg, H.; Fredriksen, D.; Stølen, N. M. og I. Texmon (2008). Utviklingen i levealder og utforming av delingstall i et reformert pensjonssystem. Statistisk sentralbyrå: Rapporter 2008/23.
Gjennom sitt vedtak om pensjonsreformen i mai 2005 ga Stortinget sin tilslutning til en ordning med levealdersjustering. Dette elementet i pensjonsreformen er helt sentralt for å begrense den veksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon som vil komme dersom levealderen fortsetter å øke. Ordningen skal innføres i kombinasjon med en fleksibel pensjonsalder fra og med 62 år. Tankegangen er at en beregnet pensjonsrettighet skal fordeles på forventet antall år som pensjonist. Tidlig pensjonering gir lavere årlige ytelser da det blir flere år å dele ytelsene på. Ved senere pensjonering blir ytelsene derimot høyere. I tråd med denne tankegangen skal det også tas hensyn til at det blir flere år å dele ytelsen på når levealderen øker over tid. Den enkelte kan motvirke en slik reduksjon ved å utsette pensjoneringen. En ordning med levealdersjustering kan tenkes innført uavhengig av opptjeningsmodell og aldersgrenser. Ordningen kan derfor anvendes på rettigheter opptjent med dagens system, så vel som på opptjeningen av rettigheter med det nye systemet, hvor opptjeningsprofilen ble vedtatt av Stortinget i april 2007. Levealdersjusteringen kan også innføres uavhengig av om pensjonssystemet er sparelignende eller ytelsesbasert. I de empiriske illustrasjonene i forbindelse med Pensjonskommisjonens innstilling og behandlingen i Regjering og Storting i tidligere runder, er det lagt til grunn et ytelsesbasert system.
Gjennom høringsnotatet fra januar 2008 har Regjeringen (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2008) derimot gått inn for å framstille det nye pensjonssystemet som sparelignende. Under bestemte forutsetninger drøftet i denne rapporten har overgangen til en sparelignende framstilling ingen reell betydning. Endringen er begrunnet med at folk flest lettere skal se sammenhengen mellom opptjeningen av rettigheter og hva en får igjen av ytelser. I forbindelse med overgangen til en sparelignende framstilling har imidlertid Regjeringen foreslått et tilleggselement ved at det også skal tas hensyn til arvegevinster forårsaket av at noen dør før 62 år. Dette er begrunnet med at en konsekvent levealdersjustering tilsier at en tar i betraktning utviklingen i levealderen både for yrkesaktive og pensjonister. Som nærmere angitt i avsnitt 4, vil redusert dødelighet før 62 år over tid innebære reduserte arvegevinster slik at dette elementet etter hvert innebærer lavere pensjonsutgifter sammenlignet med det som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 5 (2006-2007).
Rapporten gir en nærmere innføring i utformingen av levealdersjusteringen og hvordan opplegget bør utformes for å ta hensyn til framtidig utvikling i dødeligheten. De viktigste aspektene kan drøftes på grunnlag av forventet gjenstående leveår på ethvert alderstrinn (mellom øvre og nedre grense for pensjonering) for hver kohort. Det er imidlertid såpass store variasjoner i forventet leveår fra år til år at det er nødvendig med et opplegg for glatting av overlevelsessannsynlighetene. Rapporten drøfter også i hvilken grad opplysninger om forventet gjenstående leveår bør baseres på prognoser framfor faktiske observasjoner av dødeligheten. De valgene som er gjort i andre land, er trukket inn i denne vurderingen. Det er også drøftet om levealdersjusteringen skal fastlegges en gang for alle i forkant av pensjoneringen,
eller om delingstallet bør justeres løpende på grunnlag av ny informasjon om utviklingen
i levealderen.
2007
Stensnes, K.; Stølen, N. M og I. Texmon (2007). Pensjonsreformen: Virkninger på statsfinanser, effektivitet og fordeling. Statistisk sentralbyrå: Rapporter 2007/11.
Pensjonsreformen er den viktigste velferdsreformen i Norge på mange tiår. Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå har hatt en sentral rolle i pensjonsreformen gjennom vår modell for simulering av skolegang, arbeid og trygd (MOSART). Modellen inneholder et representativt utvalg av den norske befolkningen, kombinert med en detaljert gjengivelse av regelverket for trygde- og pensjonsytelser. Det gjør modellen i stand til å fange kompleksitet og heterogenitet på en måte som er unik i norsk sammenheng. Derfor er MOSART brukt til å anslå fordelingsvirkninger og analysere konsekvenser for statsfinanser og arbeidsinsentiver av ulike reformforslag.
Med denne rapporten ønsker vi å gjøre tilgjengelig et omfangsrikt sett av analyser som har vært foretatt i tilknytning til St.meld. nr. 5 (2006-2007). I tillegg til å utdype konsekvensene av Regjeringens forslag til pensjonsreform, vil vi også presentere virkninger av forslag som ble forkastet i prosessen. Vår ambisjon er å gi viktig innsikt i problemstillinger og konkrete avveininger som man har stått overfor i arbeidet med pensjonsreformen. Samtidig ønsker vi å synliggjøre forutsetningene og usikkerheten som er knyttet til denne typen langsiktige framskrivinger.
Det er i hovedsak tre begrunnelser bak pensjonsreformen. For det første skal reformen begrense veksten i pensjonsutgiftene som vil følge av en permanent aldring av den norske befolkningen i tiårene som kommer. Om få år vil årskullene født etter andre verdenskrig bli alderspensjonister. I forhold til dagens pensjonister vil de være flere, leve lenger og ha større rettigheter til tilleggspensjon. Vi forlater en demografisk epoke som har vært svært gunstig sett fra et statsfinansielt synspunkt og trer inn i en situasjon som vil forverre forholdet mellom pensjonsmottakere og sysselsatte som skal finansiere pensjonene med skatteinnbetalinger. Middelalternativet i Statistisk sentralbyrås (SSB)
befolkningsframskrivinger anslår at det i 2050 vil være 2,7 personer i aldergruppen 22-60 år for hver person som er 67 år og eldre, mens forholdstallet i 2006 er 4,6 personer. Ved å begrense veksten i pensjonsutgiftene, skal pensjonsreformen sikre en bedre byrdefordeling mellom generasjonene. Målsetning nummer to for reformen har vært at det nye systemet skal gi insentiver til økt arbeidsinnsats, både i den yrkesaktive perioden og gjennom utsatt pensjonering. Det vil i større grad gjøre det mulig å skjerme de gjennomsnittlige pensjonsytelsene fra innstramningen. En tredje målsetning med pensjonsreformen er et enklere og mer gjennomsiktig pensjonssystem. I rapporten vurderer vi hvordan Regjeringens forslag til pensjonsreform tar hensyn til denne tredelte begrunnelsen. Vi kan måle hvilken byrde pensjonssystemet legger på offentlige budsjetter gjennom den såkalte bidragsraten, som kan tolkes som den skattesatsen som er tilstrekkelig for å finansiere pensjonsutbetalingene, gitt at finansieringsbyrden plasseres på samlet arbeids- og pensjonsinntekt i samme budsjettperiode. I 2006 er bidragsraten for alderspensjon om lag 11 prosent, mens den i 2050 dobles til i underkant av 22 prosent hvis dagens pensjonssystem blir videreført. Ved en overgang til Regjeringens reformforslag vil bidragsraten i 2050 være 17,6 prosent. Våre analyser viser at det i
hovedsak er den aktuarisk fleksible pensjonsordningen (inkludert levealdersjustering) som i størst grad fører til reduksjon i bidragsraten. Indekseringen av løpende pensjonsutbetalinger reduserer også bidragsraten, men i mindre grad. Opptjeningsmodellen i Regjeringens forslag er derimot isolert sett noe dyrere enn dagens pensjonssystem.
A much higher old-age dependency ratio, together with more generous pension benefits, will lead to a substantial increase in the future public pension expenditures burden in Norway. A pension reform implemented from 2010 will imply a shift to a quasi-actuarial system, seeking to neutralise the expenditure effect of further growth in life expectancy and strengthen ties between former earnings and pension benefits. Labour supply will be stimulated by lowering implicit tax rates and by aligning the social and private costs of early retirement. Using a large dynamic microsimulation model we find that the reform will stimulate labour supply and reduce the future tax burden, but also increase inequality in the benefits received by old age pensioners.
Stensnes, K. (2007). Equity versus Efficiency in Public Pension Schemes Microsimulating the Trade-off. Statistisk sentralbyrå: Discussion Papers No. 515.
Any contribution to a pay-as-you-go pension system may be considered mandatory savings to the extent that it gives a claim to a future benefit. Contributors to the economic literature have argued that an increase in this savings component will lower implicit marginal tax rates, thereby reducing distortions in the labour market. However, the efficiency gain created by increasing the actuarial component of pensions may come at the cost of increased inequality in pension benefits. The tradeoff between efficiency and equity is not easy to quantify in actual public pension schemes whose benefit functions intrinsically exhibit non-linear characteristics. This paper develops a framework to quantify this trade-off in a fully specified pension system using dynamic micro-simulation modelling. The methodology is then applied to five different pension schemes actually proposed for Norway. The results demonstrate the relevance of this study: The improvement of the equity-efficiency tradeoff either does not materialise, as in one case, or is arguably driven by a different factor than advocated by policymakers.
2005
Fredriksen, D.; Heide, K. M.; Holmøy E. og I. F. Solli (2005). Makroøkonomiske virkninger av pensjonsreformer - Beregninger basert på forslag fra Pensjonskommisjonen. Statistisk sentralbyrå: Rapporter 2005/2.
Videreføring av dagens velferdsordninger vil kreve betydelig skatteskjerpelse etter hvert som den norske befolkningen blir eldre. Behovet for å øke skattesatsene kan reduseres ved å redusere offentlige utgifter eller ved å stimulere den økonomiske aktiviteten slik at skattegrunnlagene øker. Denne rapporten analyserer kvantitativt i hvilken grad to av Pensjonskommisjonens forslag, ”Modernisert folketrygd” og ”Flat basispensjon”, svekker behovet for skatteskjerpelse. Vi anslår nærmere bestemt hvordan arbeidsgiveravgiften, som representerer en bred skatt på lønnsinntekt, må utvikle seg for å oppfylle dagens handlingsregel for finanspolitikken når vi fremskriver norsk økonomi forbi 2050 under ulike pensjonssystemer.
Vi finner at begge reformforslagene isolert sett gjør det mulig å redusere arbeidsgiveravgiften betydelig i forhold til det som følger ved videreføring av dagens pensjonssystem. Hvis dagens system beholdes, må arbeidsgiveravgiften i 2050 ligge nær det dobbelte av dagens gjennomsnittssats som er vel 13 prosent. Doblingen av arbeidsgiveravgiften kreves til tross for at vi - i likhet med Pensjonskommisjonen - forutsetter at det ikke skjer noen bedring av standarden og dekningsgraden for offentlige tjenester innenfor utdanning, helse og omsorg. Ved overgang til Modernisert folketrygd kan arbeidsgiveravgiften ligge på om lag 11 prosent i 2050. Resultatet er basert på at ikke noe av bedringen av det offentliges finansielle stilling brukes til å øke ressursbruken i offentlig sektor. Ved overgang til Flat basispensjon kan arbeidsgiveravgiften settes enda lavere; i 2050 er det tilstrekkelig med en sats på vel 6 prosent. Men også i begge reformalternativene er man i 2050 inne i en utvikling der man hvert år må øke arbeidsgiveravgiften for å overholde handlingsregelen for finanspolitikken.
Privatisering av ansvaret for tilleggspensjonene er hovedårsaken til at Flat basispensjon gir rom for lavere arbeidsgiveravgift enn Modernisert folketrygd. Begge reformalternativer styrker også statsfinansene ved å stimulere sysselsettingen. Denne stimulansen er sterkest i Modernisert folketrygd, hvor sysselsettingen i 2050 ligger om lag 10 prosent høyere enn det man får ved videreføring av dagens system. Med Flat basispensjon er den tilsvarende økningen i underkant av 5 prosent.
Sammenlignet med andre enkeltreformer, gir begge reformforslagene relativt store makroøkonomiske virkninger. Men siden det relevante tidsperspektivet er langsiktig, ”druknes” virkningene på forbruksmulighetene langt på vei av betydningen av fortsatt normal økonomisk vekst. Om 40-50 år vil gjennomsnittsforbruket trolig kunne være mer enn det dobbelte av dagens, uavhengig av om man gjennomfører de aktuelle pensjonsreformene.
Fredriksen, D. og N. M. Stølen (2005). Effects of demographic development, labour supply and pension reforms on the future pension burden. Statistisk sentralbyrå: Discussion Papers No. 418.
A much higher old-age dependency ratio together with more generous pension benefits will lead to a substantial increase in the future pension burden in Norway. The challenges of financing the increasing pension expenditures depend on the development in demographic characteristics like fertility, mortality and immigration, as well as characteristics affecting supply of labour, like education, disability, retirement age, participation rates and part time work (especially for women), and the design of the pension system. By use of a dynamic micro simulation model the paper analyses and projects how these factors will affect the expenditures and financing of the Norwegian National Insurance Scheme. The model also allows analyses of distributional effects of pension reforms.
Fredriksen, D.; Heide, K. M.; Holmøy, E. og I. F. Solli (2005). Macroeconomic effects of proposed pension reforms in Norway. Statistisk sentralbyrå: Discussion Papers No. 418.
Ageing combined with generous welfare state schemes makes the present fiscal policy in Norway unsustainable, despite large government petroleum revenues. We estimate to what extent two suggested reforms of the public pension system improve fiscal sustainability and stimulate employment, two main objectives of the reforms. To this end we apply two large models iteratively: 1) a detailed dynamic micro simulation model to estimate government pension expenditures; 2) a large CGE-model to estimate general equilibrium effects on all tax bases and employment, i.e. macroeconomic effects. We find that the reform proposals have much larger effects than typically found for reforms of the tax and trade policy. Whereas maintaining the present system implies that the payroll tax rate must be increased from about 13 percent today to 25 percent in 2050, both proposals imply that taxes can be reduced from the present level in all years up to 2050. Most of this reduction can be attributed to higher employment.
2003
Rapporten analyserer og beregner langsiktige makroøkonomiske virkninger av å erstatte dagens system for alderspensjon med ett av tre alternative systemer:
1 En "modernisert folketrygd", finansiert via statlig pensjonsfond
2 En "modernisert folketrygd", finansiert løpende over statsbudsjettet
3 En lik, statlig basispensjon (til alle pensjonister)
I alternativene 1 og 2 videreføres dagens pensjonssystem med obligatoriske innbetalinger til folketrygden, og den gjennomsnittlige offentlige pensjonsytelsen er uendret i forhold til dagens system. Det er bare finansieringen som skiller de to alternativene. I alternativ 3 begrenses folketrygdens alderspensjon til kun en lik basis- eller minstepensjon til alle på dagens nivå målt relativt mot lønnsnivået. All tilleggspensjon til alderspensjonister i folketrygden avvikles. Standardsikringen overlates til tjenestepensjoner og individuell sparing. Finansieringen av hele basispensjonen skjer løpende over statsbudsjettet. I alle tre alternativer er reglene for uføretrygd uendret i forhold til dagens system.
Makroøkonomiske virkninger av systemendringene er beregnet ved bruk av mikrosimuleringsmodellen MOSART og den makroøkonomiske likevektsmodellen MSG6. I våre beregninger påvirkes pensjonsreformene makroøkonomiske forhold gjennom følgende kanaler: Økt arbeidstilbud via økt avgangsalder og økt arbeidstilbud fra yrkesaktive, skattelette som følge av lavere samlede offentlige pensjonsutbetalinger, økt privat sparing ved lavere offentlige pensjonsytelser, samt økt offentlig sparing ved oppbygging av statlig pensjonsfond. Beregningene gir grunnlag for følgende konklusjoner:
• De langsiktige virkningene av reformene på samlede forbruksmuligheter vil være meget begrenset i forhold de endringer som over tid følger av normal produktivitetsvekst ved full utnyttelse av arbeidskraft og andre ressurser. Dette er imidlertid ikke et argument mot pensjonsreformer, men for å sette reformene i perspektiv.
• Sysselsetting og BNP øker i alle tre reformalternativer i forhold til en referansebane basert på dagens
pensjonssystem. Sysselsettingsøkningen er størst i alternativ
1. Økt sysselsetting gir en samfunnsøkonomisk velferdsgevinst fordi det i utgangspunktet er en høy effektiv skattesats på arbeidsinntekt i norsk økonomi.
• Alle de tre reformalternativene letter presset på offentlige finanser. I alternativ 3 skyldes dette privatisering av standardsikringen. Viktigere er det likevel at reformene stimulerer sysselsettingen som øker skattegrunnlagene.
• Enten reell fondering av alderspensjonen skjer i statlig eller privat regi, må konsumet og fritiden reduseres i oppsparingsperioden. Til gjengjeld kan avkastningen av et fond finansiere høyere konsum når spareperioden er unnagjort.
• Konsumnedgangen, premieinnbetalinger og størrelsen på pensjonsfondene avhenger i betydelig grad av forskjellen mellom rente og lønnsvekst når pensjonsytelsene indekseres med den gjennomsnittlige lønnsveksten.
• Realisering av ønskene om økt sparing innebærer omstillinger som kan være krevende. Spesielt må hovedtyngden av fondsoppbyggingen motsvares av økte eksportoverskudd. Da må arbeidskraft og andre produksjonsfaktorer omstilles fra skjermet konsumrettet produksjon til konkurranseutsatt sektor. Det fordrer at lønnsnivået raskt tilpasses lønnsevnen i en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor.
Generelt må beregningsresultatene betraktes som foreløpige og svært usikre. Det skyldes at de gjelder endringer langt frem i tid, komplekse mekanismer og mangler ved vårt modellverktøy. Endringene vil i praksis ta lengre tid enn det en bokstavelig tolkning av beregningene tilsier. Rapporten har i begrenset grad beskrevet overgangsordningene mellom dagens system og mulige alternative pensjonssystemer, og vi har ikke vurdert fordelingsvirkninger.