Italia gjennomførte i 2004 en omfattende pensjonsreform, som videreførte utviklingen fra tidligere reformer i 1992, 1995 og 1997. Reformene har gitt felles regler for de ulike delene av det tidligere fragmenterte offentlige pensjonssystemet. Den nye offentlige pensjonen er et ytelsesbasert system med personlige pensjonskonti. Alle som har kommet inn på arbeidsmarkedet etter 1996 er dekket av det nye systemet. Det gamle gjelder for alle som allerede hadde 18 års opptjening i 1996, og en blanding gjelder for mellomgruppen. 2004-reformen innebærer også endinger i tjenestepensjon og private ordninger.

Den vanlige offentlige pensjonsordningen i Spania er en ytelsesbasert pensjon. I tillegg finnes to ordninger for minstepensjon. Omtrent 50 % av arbeidsstyrken er også dekket av enten tjenestepensjonsordninger eller private pensjonsordninger. De viktigste pensjonsreformene ble gjennomført i 1997 og 2002. Reformene forlenget blant annet opptjeningsperioden for den offentlige pensjonen, gjorde tidligpensjon mindre gunstig og innført bonusordning for utsettelse av pensjoneringstidspunktet ut over 65 år.

Det franske pensjonssystemet er i stor grad begrenset til de lovfestede pensjonsordningene, som står for nesten 98 % av de totale pensjonsutgiftene. Den ytelsesbaserte offentlige pensjonen er den mest sentrale. I privat sektor er denne kombinert med obligatoriske tjenestepensjoner. Pensjonssystemet har gjennomgått flere reformer for å begrense pensjonsutgiftene, blant annet gjennom å øke opptjeningsperioden for full pensjon fra 37.5 til 40 år og ved å innføre en bonus for å utsette pensjoneringstidspunktet. Pensjonsalder er 60 år.

Den offentlige pensjonen er ytelsesbasert og løpende finansiert (pay-as-you-go). Systemet er inndelt i tre ulike ordninger etter sektor. I tillegg finnes en behovsprøvet minstepensjon. I 2004 ble det innført en ny lov om tjenestepensjon som skal bidra til å videreutvikle denne delen av pensjonssystemet.

Den statlige pensjonsordningen i Nederland (Algemene Ouderdomswet, AOW) finansieres gjennom et pay-as-you-go-system der bidragene avhenger av inntekt. AOW garanterer i prinsippet pensjon tilsvarende 70 prosent av gjennomsnittlig minstelønn. Obligatoriske tjenestepensjonsordninger dekker i tillegg hele 95 prosent av arbeidsstyrken. Disse er organisert på bransjenivå, basert på avtaler mellom partene i arbeidslivet. Pensjonsreformen som trådte i kraft 1. januar 2007 har blant annet gitt ny og strengere lovgivning for tjenestepensjonsordninger. De fleste ordningene er allerede endret for å møte de nye kravene.

Pensjonssystemet i Tyskland har gjennomgått omfattende reformer de siste årene. Den statlige pensjonen har vært den klart viktigste delen av pensjonssystemet, og står fortsatt for to tredeler av inntektsgrunnlaget for pensjonister. Reformer i 1992, 2001 og 2004 har gradvis gjort den offentlige pensjonen mindre omfattende og mer økonomisk bærekraftig, samtidig som nye statsstøttede ordninger har gjort frivillig tjenestepensjon og private pensjonsordninger viktigere.

Pensjonssystemet på Island kjennetegnes særlig av de obligatoriske tjenestepensjonsordningenes sentrale rolle. Den offentlige pensjonen er skattefinansiert og inndelt i en grunnpensjon og en tilleggspensjon. Pensjonsreformen som ble gjennomført i 1997-98 reformerte tjenestepensjonsordningene for offentlig sektor, gjorde bidrag til fondert tjenestepensjon obligatorisk og innførte skattefordeler for privat pensjonssparing. Pensjonsalder er 67 år, både for offentlig pensjon og tjenestepensjon.

Alle arbeidstakere opptjener arbeidspensjon. Folkepensjon utbetales til personer som ikke har vært yrkesaktive eller kun har opptjent en liten arbeidspensjon. Den siste store pensjonsreformen ble gjennomført i 2005, og påvirket særlig arbeidspensjonen. Målet var blant annet å øke den effektive pensjonsalderen.

Den offentlige pensjonsordningen i Sverige er hovedsakelig et inntektsbasert system, finansiert gjennom Försäkringskassan. I tillegg kommer en skattefinansiert garantipensjon for dem som har hatt lav eller ingen inntekt. Partene i arbeidslivet er ikke involvert i den offentlige pensjonsordningen. Tjenestepensjonsordninger har høy dekningsgrad, drøyt 90 % av arbeidsstyrken omfattes av slike ordninger. Rundt 40 % har i tillegg private ordninger. Pensjonsalder er fleksibel mellom 61 og 67 år, med mulighet til å fortsette etter fylte 67 år med arbeidsgivers tillatelse.


Riksdagen vedtok i 1998 vesentlige endringer i det offentlige pensjonssystemet, på grunn av økte pensjonskostnader og høyere levealder. Viktige endringer er at opptjeningen skal skje gjennom hele det yrkesaktive liv og at utbetalingene skal justeres i forhold til utviklingen i svensk økonomi. På grunn av overgangen til det nye systemet er reglene noe forskjellige for ulike aldersgrupper.

I en ny rapport stiller Fafo-forsker Rolf K. Andersen spørsmål om hvordan uførepensjonister vurderer sine muligheter for å komme tilbake i arbeid. Hvor mange ønsker tilknytning til arbeidslivet, hvilke muligheter tror de at de har, og hvilke hindringer er til stede i arbeidsmarkedet og trygdesystemet, eller hos den enkelte?

Arbeids- og inkluderingsdepartementet melder at Uførepensjonsutvalgets innstilling blir overlevert statsråd Bjarne Håkon Hanssen av utvalgets leder Oluf Arntsen onsdag 16. mai. Utvalget har blant annet vurdert beregningsreglene for uførepensjon og hvordan alderspensjonen for personer som har mottatt uførepensjon skal fastsettes.