Den vanlige offentlige pensjonsordningen i Spania er en ytelsesbasert pensjon. I tillegg finnes to ordninger for minstepensjon. Omtrent 50 % av arbeidsstyrken er også dekket av enten tjenestepensjonsordninger eller private pensjonsordninger. De viktigste pensjonsreformene ble gjennomført i 1997 og 2002. Reformene forlenget blant annet opptjeningsperioden for den offentlige pensjonen, gjorde tidligpensjon mindre gunstig og innført bonusordning for utsettelse av pensjoneringstidspunktet ut over 65 år.

Den offentlige pensjonsordningen i Sverige er hovedsakelig et inntektsbasert system, finansiert gjennom Försäkringskassan. I tillegg kommer en skattefinansiert garantipensjon for dem som har hatt lav eller ingen inntekt. Partene i arbeidslivet er ikke involvert i den offentlige pensjonsordningen. Tjenestepensjonsordninger har høy dekningsgrad, drøyt 90 % av arbeidsstyrken omfattes av slike ordninger. Rundt 40 % har i tillegg private ordninger. Pensjonsalder er fleksibel mellom 61 og 67 år, med mulighet til å fortsette etter fylte 67 år med arbeidsgivers tillatelse.


Riksdagen vedtok i 1998 vesentlige endringer i det offentlige pensjonssystemet, på grunn av økte pensjonskostnader og høyere levealder. Viktige endringer er at opptjeningen skal skje gjennom hele det yrkesaktive liv og at utbetalingene skal justeres i forhold til utviklingen i svensk økonomi. På grunn av overgangen til det nye systemet er reglene noe forskjellige for ulike aldersgrupper.

Den alminnelige aldersgrense for pensjonering i Norge er 70 år. For noen yrker foreligger det likevel aldersgrenser som forutsetter avgang før fylte 70 år. De fleste særaldersgrensene i offentlig sektor er i dag på 65, 63 eller 60 år. Særaldersgrensen betyr både at arbeidstaker har rett, men også i mange tilfeller plikt til å pensjonere seg ved denne alderen. Særaldersgrenser som system bygger på en forutsetning om at grupper av arbeidstakere sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder.